Mat, commodity, livsnødvendighet eller luksus?

Commodity er et av de engelske orda som er vanskelig å oversette. Men det betyr en vare som er vanlig og som selges i store kvanta med liten fortjeneste pr enhet. Mat er en sånn vare, PC-er også en slik vare og mobiltelefoner må vel etterhvert regnes som en. Ellers overlater Matriarken til Wikipedia å forklare begrepet (på engelsk).

Fårikål i heimen i dag. Enkelt, kjapt og godt. Men det er visst ikke slik man oppfatter heimlaga mat som er laga fra grunnen av. Fårikål er faktisk enda bedre dagen etter, så det er ei stor gryte som står i stekeovnen og godgjør seg. Blir bakte poteter til og sist Helsesøstra var til middag lurte a på hvor grønnsakene var, helt til hu kom på at de var oppi fårikålen i form av kokt hodekål. Norske matskikker er ikke alltid like enkle når man ikke har norsk som morsmål.

Sist uke kunne den lokale blekka fortelle at "Posesuppe er omsorgssvikt" på framsida like godt. Javel, i en travel hverdag kan posesuppe og ferdigpizza være greie alternativer?

Publiser innlegg

Matriarken vokste opp med ei mor som ville ha hushjelp/dagmamma mens a selv var på arbeid. Hu kom da heim til ferdig middag og slapp den biten. Og i helga var det like mye pappa som styrte på kjøkkenet. Sånn at det ble ikke så mye opplæring i kjøkkenstyring i barndomsheimen. Og med tre gutter har det kanskje ikke blitt så mye som har blitt ført i arv heller? Ynglingen klarer å ordne seg eggerøre og steke frossenpizza. Og bake brød. Posesuppe kom vel ikke på bordet før han ble 17 - 18? Og da er den forsterka med grønnsaker og pølsebiter så det holder.

Men er kjappmat så kjapp egentlig? Og er den tida ved kjøkkenbenken egentlig så lite verdifull at vi ikke vil bruke av vår tid der? Og rent økonomisk, vil ikke fornuftige innkjøp av råvarer gi like god mat til samme pris og ikke så veldig mye mer tidsforbruk?

Vi bruker i dag en god tier pr hundrings vi tjener på mat. Likevel syns mange at maten er dyr. Er det en realitet eller er det noe som henger igjen fra den tida maten faktisk var dyr, sett i sammenheng med hvor mye man måtte arbeide for å kjøpe samme mengde mat? Tar vi oss tid til å holde oversikt over økonomien, slik at vi har den nødvendige kronasjen til mat? Eller lar vi kredittkortet bestemme hvor mye mat vi har råd til?

Har vi blitt så opphengt i det gode liv med ferier og fritidsaktiviteter som vi før bare kunne se langt etter, at vi har glemt at mat faktisk er en livsnødvendighet som vi må ta alvorlig, for å kunne leve det gode liv? Har vi et bedre liv når vi tar med ferdigpizza til 200 kr + hjem til en alminnelig hverdagsmiddag? En pizza laget fra grunnen er ferdig på en time, koster under halvparten og den tida deigen hever og pizzaen stekes, kan man bruke til anna husarbeid som likevel må gjøres. Javel, så er man sulten når man kommer hjem fra jobb, og den sulten krever å bli stilt tvert og med en gang. Men man dør ikke av å vente tre kvarter - en time på mat, selv om man er utslitt etter jobb.

Er det noe i tida at vi skal ha dekket selv de enkleste behov før de oppstår? Er vi på en måte bortskjemt av at alt kan skje nå og med en gang? Drar vi denne muligheten med oss også inn på kjøkkenet og til matbordet? Har vært noen høylytte meningsutvekslinger ved Matriarkens matbord om radio/tv skal stå på under måltidet. For hu vil ha tid og ro til å spise sammen med familien, samfunnet går fort nok ellers rundt oss.