Hjemmelaget lasagne

Ble lasagne i går. Litt for sent huska Matriarken at den ildfaste glassforma var gått over i historien. Den glaserte støpejernsforma som Bestemor laga mye god mat i fikk gjøre nytta. Selv om den ble litt i minste laget til de mengdene som fruen hadde laga til.
Etter at Matriarken har kommet over sin aversjon mot å lage hvitsaus, har lasagne blitt et mer vanlig innslag på menyen. COOPs billigsalg på kjøttdeig i høst har gjort at fryseren har bugna av sortsen, noe som har utfordra fantasien litt. Kan bli langsamt med bare tomatsaus, pasta og risotto.
Ei varm stekepanne er et must når man skal steke kjøttdeig. Sukkeret i kjøttet karamelliserer bedre når det stekes på ei god varm panne, og man får en mye bedre smak. Ei støpejernspanne holder godt på varmen og gir jevn steking. Har ikke helt skjønt det med aluminiumspanne, men det er vel noen som har det, siden de selges i stadig nye utgaver.
Adressa hadde et oppslag sist uke om at "Posesuppe er omsorgssvikt", en påstand som er tatt helt ut av sammenheng og er mer egna til å selge aviser enn til folkeopplysning om kosthold. Oppslaget og en del påfølgende bloggposter har ført til at Matriarken har tenkt mer på heimlaga mat og hva hu har gitt ungene oppgjennom årene. Både av mat og av kunnskap om å lage mat selv, siden det knapt er posesuppe i huset. Og i tilfelle er den så full av alskens grønnsaker, pølsebiter eller anna snadder, at den nærmest blir som smakstilsetning å regne.
Sia Matriarken er sykemeldt for en nakke som ikke takler å arbeide med hodet nedover, har a hatt tid til å tenke på andre ting. Holdningene hu møter for eksempel. Og hva som ligger bak holdningene som styrer vår oppførsel mot andre. Selv om det ofte er lite gjennomtenkt det vi viser i hverdagen, i vår daglige omgang med hverandre, er det vel heller sjelden at det ligger no vondt i det? Er vel mer at vi ikke tenker over hvordan det vi gjør virker inn på andre. Og at vi kanskje er mer skeptiske til nye ting enn vi liker å innrømme?