Svartsvidd kjele kan bli bakte poteter og salat med spekemat

Har vært litt rolig på kokkeleringssida i det siste, men det betyr ikke at det ikke er mat i heimen.

Risotto er ikke helt uvanlig, men vanligvis som en spinoff etter gårdagen, hvor det ble for mye kjøttsaus til spagettien. Og i tilfelle den selvsamme kjøttsausen overlever fram til middag dagen etter blir den en viktig ingrediens i risottoen. Sammen med ris (bombe).
Men i går ble det en annen vri. Mer som i fra bunnen av. Lørdag sto det en kjele og kokte på ovnen. Matriarken er nede i bua en snartur, mens da ynglingen og minstemann er inne. Gjennom vinduet kjenner a ei litt svidd lukt og kommer på at det står jo ris på ovnen. Hu inn i en viss fart, og ganske riktig, kjelen har kokt tørr og risen har begynt å svi fast i bunnen. Hvordan ynglingen skal overleve på egen hånd i tilfelle brann tør ikke matriarken tenke på. For han sitter og kjenner svilukta og leer ikke på øyekokka en gang. "Starcraft" har en utrolig sterk påvirkningskraft ser det ut for.
Risen blir gafla over i en bolle (den som ikke er svartsvidd altså) og ny ris satt på. Denne gang holder matriarken seg ved grytene, for hu tar ikke flere sjanser med sånne mannfolk i huset.
Kjelen som kokte tørr får etter en del mekanisk bearbeidelse av karbonlaget i bunnen stå med litt vann + oppvaskmaskinpulver. Funker gull på sånne fastsvidde ting. Behandlinga måtte gjentaes tre eller fire ganger, men kjelen ble brukanes igjen.
Lørdagsgrøten ble berga, og kjøleskapet fikk et utgangspunkt for å la matriarkens hjernevinnger arbeide. Noe som resulterte i risotto til middag uti uka. Basert på halvsvidd ris, et glass COOP tacosaus (medium), noen skvetter vann, resten av en fennikkel, et par,tre, fire skiver fra en sellerikvast, sånn ca 3 hg kjøttdeig, tre hele tomater, litt allroundkrydder rørt sammen med nennsomhet. Middagsrestenes levetid etter middag er målestokken for hvor vellykket maten ble. Denne overlevde ikke lengre enn til kokken 8 på kvelden, noe som ikke bare tyder på at ynglingen var sulten, men at middagen var over middels. På tross av et større innslag av svidd og misfarget ris kamuflert i tacosaus.

Husets matriark har før beklaget seg over at bakte poteter tar så lang tid. Men nå har a funnet en løsning som både er enkel, men også elegant (mener a sjøl iallfall). Og ynglingen var faktisk enig, bortsett fra at det bare er tre dager i uka han er hjemme før matriarken. Så nå ligger det ferdig aluminumspakkede poteter av passe størrelse i kjøleskapet, og de  mente ynglingen at han skulle klare å flytte over i stekeovnen når han kom hjem fra skolen. Så da er det bare for matriarken å fikse en salat når hun kommer hjem fra arbeidet. Dagens utgave ble kinakål, ei revet gulrot, litt fenikkel, litt selleri, noen blomkålkvaster og spekemat. Var spekematsnabber i kjøledisken på OBS og etter å ha valgt og vraket i bunnen av nevnte kjøledisk, kom matriarken hjem med et par pakker som så ut og smakte som fenalår. Tollekniven ble skjerpet (ikke på helen som i Ivar Medås si vise om et hestekjøp) men på en dertil egnet sak som durer på kjøkkenbenken etter å ha blitt tilkoblet 220 volt elektrisk strøm fra stikkontakten over oppvaskbenken. Skjerpinga var en nødvendighet, for spekematen var relativt tørr og lite samarbeidsvillig med redskap som ikke var kvass. Og undre over alle undre, ynglingen syns det var godt med råkostsalat med spekemat. Og han sa noe annet også, som førte til tårer i matriarkens øyne og vansker med å svelge. Han sa at han og eldstemann var glade for den oppdragelsen de hadde fått. Selv om de hadde hatt en spesiell oppvekst, og opphavet hadde hatt sine utfordinger seg i mellom, så hadde vi klart å gi dem en god oppdragelse.
Kom så uventa at tårene bare kom trillende og den bakte poteten ble sittende i halsen. Det gjør godt å gi komplimenter, men å få dem, dèt er et helt annet kapittel.

Kamelryttersken på Karavanseraiet har rydda i toppboksen til ørkendyret sitt og har delt innholdet med leserne i innlegget T for Tango eller speilreflekser trenger også lommer.